Å sette grenser for barna

Grenser er mer enn et ja eller et nei. Det handler også om måten grensen settes på. Foreldre er større, sterkere og smartere enn sine barn, men de er også gode (Brandtzæg, Torsteinson og Øiestad. Se barnet innenfra. Hvordan jobbe med tilknytning i barnehagen.). I dette ligger at de er omsorgsfulle, støttende, kjærlige, empatiske og anerkjennende.

Vårt grunnlag for å sette grenser for barna er ofte våre egne grenser, normer for handling og samvær med andre, samt lover og regler. Det er ofte slike forhold som styrer hva vi synes er akseptabelt og ikke akseptabelt.

Barnet på sin side er i utvikling samtidig som det lærer mye om seg selv og omverdenen hele tiden, i familien, i barnehagen og på skolen. Barn lærer om seg selv gjennom å reflektere over sine erfaringer, det som har skjedd.

Hvordan grensene settes har betydning

Barnets selvoppfatning kan påvirkes etter hvordan vi setter grenser. Vi ønsker ikke at barnet skal føle seg som hverken dum, slem eller underlegen. Dette går vi nærmere inn på i delen om grensesetting, mestring og følelsesmessig nærhet.

Foreldre har de beste intensjoner, sammen med godheten for barnet! Vi har et håp om at barnet skal lære noe godt og viktig om seg selv gjennom å oppleve mestring og være en del av fellesskapet.

Til ettertanke

• Hvilke erfaringer har du selv med å bli satt grenser for?
• Hvilker grenser har du med deg fra egen barndom?
• Tror du de grensene du setter for ditt barn kan bli barnets grenser?
• Har du noen erfaring med å oppleve deg som krenket i tilknytning til grenser?
• Hvordan er man når man er sint på en «snill» måte?