Barns nei! 

Barn er vanligvis gode til å bruke ordet nei. I det daglige kan nok mange barn oppleve å ikke bli tatt på alvor eller bli hørt når de sier nei. Mange kan ha prøvd seg med et nei til både spising og legging, til å ha på seg gummistøvler og regntøy eller å gå på do før vi skal kjøre på butikken.

Et nei fra et barn vil i mange tilfeller medføre forhandling, diskusjon eller krangling. Noen ganger trenger de forklaring for å kunne forstå vår mening med det de har sagt nei til. Det er fordi det regner ute. Andre ganger er det vi som trenger forklaringen. Jeg må ikke på do.  

En del krangel og diskusjon kan unngås dersom en snur om på rekkefølgen: forklare sammenhengen før en sier hva de skal ha på seg. Kanskje de selv vet hva som er lurt når det regner?

Barnets ulike nei

Det er likevel viktig å skille mellom barns nei. Særlig de som omhandler ens egen kropp. På do eller ikke på do handler om noe barnet kjenner i sin egen kropp. Å tisse som forebygging når man ikke må tisse, går ikke. Selv om barnet må tisse når det er blitt spent fast i bilen. Forebyggende tissing finnes ikke!

Spising er også noe barnet kjenner i sin egen kropp, men det kan jo også handle om å ikke like maten. Det er en ærlig sak. Kanskje du vil ha et stykke brød med leverpostei i stedet? Er det viktigst at barnet tvinges til å spise noe det ikke liker eller er det viktigere at det får i seg mat?  

Er det et valg?

Det er ikke alltid vi voksne er oss like bevisst at det er et valg vi gir barna våre. På spørsmålet om vi skal gå ut kan barnet svare enten ja eller nei. Vi gir barnet egentlig et valg. Om vi på forhånd allerede har bestemt oss for at vi skal ut, så er det mye bedre å si det slik.  

Når barnet får et ja/nei-valg, må barnets valg anerkjennes og respekteres. I motsatt fall vil barnet oppleve å bli krenket samtidig med at situasjonen munner ut i krangel, sinne, gråt og kanskje tvang. Slike erfaringer gjør valgsituasjoner vanskelig.

Det er et valg!

For noen barn er det hyggelig å gi de voksne en klem. Tanter, onkler, besteforeldre eller foreldrenes venner. Det er også hyggelig å sitte på fanget. For noen barn er det ikke hyggelig i det hele tatt. Noen barn gir voksne «nakkeklemmer». De vrir på hodet akkurat idet klemmen skal skje. Det kan tyde på at barnet gjør noe det egentlig ikke har lyst til. 

På direkte spørsmål om å sitte på fanget eller få en kos, kan mange barn svare nei. Det mange hører da, er at den voksne blir lei seg. De kan også se at den voksne endrer seg. Nakkeklemmen blir barnets kompromiss.  

Noen barn sier tydelig nei når de uten å bli spurt løftes, koses eller settes på fanget. På denne måten markerer barn grenser for voksne. Dette må oppmuntres. Det er de som bestemmer. I stedet for å bli satt ut når slikt skjer, må heller den voksne anerkjenne barnets rett og så gi barnet en beklagelse.

Til ettertanke

• Hvordan reagerer du vanligvis på barn når de sier nei? 
• Hender det at du gir barnet valg når du egentlig ikke har til hensikt å gjøre det? 
• Har du opplevd å måtte sitte på fanget til noen du ikke ville sitte på fanget til? 
• Hvordan var det?