Når må vi sette grenser? 

Enkelte ganger er det nødvendig å sette grenser, eller å ta tak (Brandtzæg). Slike situasjoner kan være når barn er uenige og begynner å slåss, eller når barnet vil ha nugatti også på det tredje brødstykket. I slike situasjoner må vi som foreldre gripe inn og ta ledelsen.

Barnet har behov for å lære konflikthåndtering, og vi kan sette grenser ved å forklare konsekvenser: «Det gjør vondt for Tor når du slår», eller «Hvis ikke du deler med Tor, så vil ikke han dele med deg heller». Det trengs ofte en voksen for at det skal skje.

Foreldre vet hva som er sunt for barn, så i eksempelet med nugatti trenger vi å etablere regler. Dette gjør det lettere for barn å ha oversikt over når det er på sin plass med ei skive nugatti.

Vi må sette grenser på måter som gjør at barnet verken blir redd, krenket eller urolig.  

Å legge grunnlag for en god relasjon gjør det lettere å sette grenser eller ta tak når det trengs (Brandtzæg 1).

Mestring og følelsesmessig nærhet

Vi kan også se på grensesetting i et annet perspektiv, et hvor man vanligvis reagerer på én av to måter. Eksempelet er et barn som faller ned fra et ikke altfor høyt tre og slår seg.

Man kan reagere med «Var det ikke det jeg sa kunne komme til å skje? Jeg sa at du ikke burde klatre, fordi du kunne ramle ned. Det har skjedd før!»

En annen måte er «Uff, da. Ramlet du ned? Slikt skjer! Kom til meg og sitt på fanget litt, så kan du prøve en gang til etterpå. Jeg er sikker på at det går bedre bare du får øvd litt».

Vi ønsker at barnets skal oppfatte seg selv på en positiv måte. Det er viktig for hvordan det tenker at andre oppfatter en.

Til ettertanke

• Hvordan påvirker din foreldrestil måten du setter grenser på?
• Eller er det omvendt: Påvirker måten du setter grenser din foreldrestil?
• Er det noen situasjoner du er spesielt fornøyd med måten du satt grenser?
• Hvilke situasjoner synes du er vanskeligst å sette grenser i eller for?