Hva lærer barnet her?

Barn lærer i de situasjonene de er. Hva de lærer kan det noen ganger være vanskelig å få et grep om. Sammen med andre er det et potensial for å lære både regler for hvordan en er sammen, som å vente på tur, dele, tilpasse seg det som skjer eller forstå hva de andre holder på med.

Å sette grenser for barn vil ofte skje på bakgrunn av slike vurderinger fra den voksnes side. Det setter en i stand til å forsterke det som skjer, og på den måten også gi barnet en opplevelse av å mestre situasjonen.

På tilsvarende vis i andre sammenhenger. Første gang på tohjulssykkel uten støttehjul, på ski i en stor bakke eller i vannet uten vest og armringer. De grensene vi setter er vurdert utfra når vi tror barnet kan være klart for å mestre tohjulssykkelen, den store bakken eller å svømme uten hjelpemidler.

Den kan settes ved alder, men bør helst settes utfra en vurdering av hva barnet er klar for. Når ikke støttehjula er i bakken når du sykler, når du klarer en mindre bakke eller klarer å bruke ben og armer samtidig.

Da sikrer en at barnet kan oppleve mestring og at selvtilliten vokser. Vi må vise at vi tror på dem. «Jeg har sett hvor flink du er i den lille bakken, så nå tror jeg du er klar for den store bakken. Du både svinger og bremser helt fantastisk». Så kan det skje at barnet ikke lykkes, men da har de i alle fall vår tro på at de får det til med seg til neste gang.

Grenser av hensyn til eget barn og andre

Av alle spørsmålene vi stiller oss i forbindelse med grensesetting, er essensen «er det ok?». Spørsmålet kan komme som et resultat av det barnet gjør eller ønsker å gjøre.

Videre kan vi spørre oss selv om barnet er ungt til å forstå, eller om det som skjer truer noens sikkerhet eller velvære. Er hun for eksempel stor nok til å forstå at det andre barnet får vondt når hun slår ham med spaden?

Vi er uansett nødt til å gripe inn, for sikkerheten til det andre barnet er truet. Denne grensesettingen handler likevel om å beskytte dem begge, men fremgangsmåten kan gi konsekvenser for mye tid vi skal bruke på å forklare.

Grenser basert på foreldrenes vurderinger

I andre tilfeller er vi usikre på om det barnet gjør noe som er positivt, og om det finnes andre alternativer. Eksemplene på dette er mange:

• Hva synes jeg om at barnet bruker så mye tid på spill eller TV? Er det ikke bedre å komme seg ut i det fine været?
• Vil barnet risikere å havne utenfor sosialt (ekskludert) hvis det ikke har samme referanserammer som de andre barna?
• Hva synes jeg barnet går glipp av når hun ikke er med på noen fritidsaktivitet? Er det kanskje ok at det er som det er? Er hun fysisk aktiv på andre måter? Hvor viktig er dette for meg?
• Hvor bra er det at barnet starter med lekser på tom mage? Kan det være årsaken til konsentrasjonsvanskene?

Slik vurderer vi både trusler og risiko for vårt eget barn, og det er ofte basert på hva vi selv synes. På grunnlag av dette igjen tenker vi oss frem til hva som også er riktig for barnet.

Til ettertanke

• Tror du det noen ganger kan oppleves som straff når barn blir bedt om å gå ut å finne på noe når de har spilt lenge? 
• Finnes det andre måter å sette grenser på som i mindre grad vil oppleves som straff? 
• Hva kan man lære ved å være med i en fritidsaktivitet? 
• Har du selv vært aktiv gjennom en fritidsaktivitet?