Å være foreldre 

Vi vil alltid ha med oss noe fra vår egen oppvekst til ettertanke når vi selv blir foreldre.  

Vi har kanskje en formening om hvordan vi ikke vil være, mens hvordan vi bør være kan være vanskeligere. Lett tilgjengelige synspunkter via Google eller vennenettverket kan gjøre det hele mer uoversiktlig. Andres erfaringer kan være gode å ha med seg, men de er og blir andres erfaringer. 

Det finnes ingen fasit på hvordan en skal være som forelder. Barn er forskjellige. Foreldre må også være forskjellige. 

Barns behov; anerkjennelse, respekt og mestring

Barn har behov som må ivaretas gjennom hele barndommen. Fysiske behov som det å få mat er innlysende og tilsynelatende enkelt å forholde seg til. Tilførsel av næring er likevel ikke tilstrekkelig, selv om det også kan være en utfordring til tider.

Et barn har behov for både trygghet, nærhet og omsorg i tillegg til næring for å vokse og utvikle seg. Barnet skal oppleve anerkjennelse, respekt og mestring. Å være forelder vil si å forholde seg til alt, i kombinasjon med barnets egenart.  

Det er som å være en oppdagelsesreisende. Vi vet hva vi skal gjøre, og vi har en viss formening om hvor vi skal. Vi vet ikke helt hvem vi skal reise sammen med. Vi er avhengig av barnet for å komme dit. Utfordringen blir hvordan jeg skal være for at barnet skal vise meg hvem han eller hun er? 

Til ettertanke

• Hva tenker du om din rolle som forelder?
• Har du noe å lære av dine egne foreldre? 
• Kan du lære noe av andre? 
• Hva er det du er / tror du er best på som forelder?  
• Hva kan du trenge hjelp til?  
• Hvem kan hjelpe deg?
• Hva skal til for at du skal kunne være trygg i din forelderrolle?