Det er ganske vanlig at vi har mer tålmodighet med et annerledes kjøremønster når vi ser noen som øvelseskjører. Den røde L-en på en hvit bakgrunn gjør noe med måten vi reagerer på. Kanskje er det noe her vi kan ta med inn i barn og unges læring og utvikling.

Samspill og utvikling 

Barn og unge utvikler seg i samspill med omgivelsene. De utvikler seg gjennom å utøve sin kompetanse i dette samspillet. Det kan kalles for læring «live». «Live» i denne sammenheng betyr pågående. Litt på samme måte som de som kjører med rød L på bilen.

Det blir slik fordi det ikke gir mening å tenke seg at de først skulle bli ferdig utviklet før de praktiserer; barn og unge er jo i samspill hele tiden. En måte å eksemplifisere det på, er gjennom en liten dialog på vei hjem fra barnehagen mellom far og datter, hentet fra en bok av Per Lorentzen ¹: 

Mari: «I dag grinet Marius!» 

Per: «Gjorde han det? Hvorfor det da?» 

Mari: «Jo, han falt av huska og slo seg». 

Per: «Gråt han da?» 

Mari: «Ja, da gråt han!» 

Eksemplet viser et enkelt hverdagslig samspill, men til tross for enkelheten foregår det læring! Læring skjer ofte i slike samspill. Noen mer kompliserte enn andre.  

Hva kunne skjedd dersom Per umiddelbart hadde rettet på Mari? Kanskje dialogen hadde stoppet opp. Han hadde nok oppnådd å få forklart at det er feil å si grinet, men de hadde sannsynligvis fortsatt i taushet. Per bevarer samspillet ved å gi Mari en mulighet til å rette på seg selv. 

Læring «live» 

Dersom en ser litt mer inngående på hva det i praksis innebærer å utvikle sosial og emosjonell kompetanse, ser en at det også ofte handler om noe som skjer i samspill. Enten med voksne eller med andre barn. Generelt kan en si at det igjen handler om å forholde seg og å tilpasse seg andre, i kombinasjon med å kunne kontrollere sin egen måte å være på; reaksjonsmønstre inkludert. I dette landskapet vil det kunne være alt fra å vente på tur til å kunne løse opp i konflikter.

Den voksnes rolle i live læring

«Live» læring i samspill byr på noen utfordringer med tanke på rollen som voksen. Hvordan reagerer man overfor et barn som sniker i køen? Én mulighet er å la barna i den konkrete situasjonen ordne opp selv. Da sikrer en at barna forblir i samspillet. Det er en fare for at det kan bli voldsomt, men det trenger ikke bli det.

Det kan til og med være at den voksne vurderer annerledes enn barna. Det vi ser som sniking i køen trenger ikke nødvendigvis å oppleves slik av de andre. Ved å poengtere kan det tenkes at den voksne bringer inn noe som ikke i utgangspunktet er der.

Oppsummert er det mye som kan tyde på at avventing er en god strategi. Det skal en del til før en avbryter et pågående samspill, men ikke for enhver pris. Man må selvfølgelig gripe inn dersom det som skjer går utover noen andre på en negativ måte.

Hvorfor ikke gripe inn umiddelbart?

Det å avbryte for tidlig vil kunne sette barnet i et fokus man egentlig ikke ønsker. En som mislykkes med alt det innebærer både av negative opplevelse av seg selv og nedbrytende tilbakemeldinger fra de andre. «Sånn er hen alltid!» Det er ikke alltid så enkelt å vente i køen dersom en veldig gjerne ønsker det en venter på! Kanskje en er usikker på om det er nok til alle, og tenker at det bare er de fremste som får. Da er det befriende å høre at det uansett er nok til alle! 

Selv et bitende eller luggende barn trenger å høre at vi forstår at det er sint, og at det er fordi noe skjedde. Det trenger også de andre i situasjonen å forstå. Det er jo ikke følelsen som er feil eller ikke riktig å ha. Det er meningsløst at noen skulle ha en feil følelse!

Selv om uttrykk som «Jeg synes du ikke skal føle eller tenke slik» anvendes i kommunikasjon, så innebærer ikke det at uttrykkene blir noe mer meningsfulle av den grunn. Selv når de sies i beste mening. I beste fall kan de gi en følelse av mindreverdighet og maktesløshet. Det at konflikten kunne vært løst annerledes, bør først bli et tema etter en slik forstående bekreftelse. 

Ikke L- på ryggen, men ...

Det er ikke uvanlig at barn kan ha utfordringer både med å vente på tur, dele med andre og se en situasjon fra en annens ståsted. Dette er viktige sosiale ferdigheter som de trenger å øve seg i. Herunder også måter å løse konfliktene som oppstår på.

Dersom den voksne skal gripe inn, er det et poeng å huske at barnet driver sosial emosjonell læring live. Nå har de ingen L på ryggen som gir et signal om avventing eller glidelåskjøring, men det som er sikkert er at det gis hele tiden nye muligheter for å vise hvor en nå er i læringsprosessen. Kanskje de voksne også har lært noe siden sist?