Vi trenger erfaringer

Det er heller ikke mulig å styre tankene (prøv ikke å tenke på rosa elefanter i fem minutter). Man kan altså ikke si til noen at det bare er å tenke annerledes! Vi trenger erfaring på at andre måter å tenke på kan være bedre enn den sedvanlige negative. Derfor er mye øving, eksperimentering, refleksjon samt bekreftelser og gode påminnelser på tidligere suksesser fra menneskene rundt, særlig foreldre, nødvendige.

For mindre barn vil det å bekrefte deres følelser kunne se slik ut:

Et barn vil ikke gå bort til de andre barna som holder på med noe i sandkassa. En kan se at hen både har lyst, men også at hen kvier seg. Hen følger veldig med på det de holder på med og holder en spade i hånden.

"Har du lyst til å gå bort til de andre?", er et helt naturlig spørsmål. En kan tenke seg at hen svarer ja, men fortsatt blir stående. Nå kan den voksne foreslå at barnet går bort til de andre. I stedet foreslår den voksne: "Jeg blir med deg". På denne måten støttes barnet av den voksne.

Det er ikke uvanlig at barn kvier seg for å gå bort til andre. Det er litt skummelt. Nært knyttet til en slik følelse av redsel, er ofte tanken om at en ikke får være med. Slike tanker er ganske vanlig blant barn. Litt avhengig av barnet kan en slik tanke gjøre at redselen for å bli avist blir så stor at en ikke vil gå bort til de andre.

Og det er dette som skal undersøkes sammen med barnet. "Det er ikke noe rart at du ikke vil gå bort til de andre! Du kjenner dem jo ikke så godt, men jeg skal bli med deg bort og være der sammen med deg". Nå kan det jo selvfølgelig være at barnet ikke kjenner de andre som gjør at hen ikke vil gå bort til dem. Det er likevel en start.

Noen barn vil kanskje avkrefte at de ikke kjenner de andre, og da er det en mulighet til å prøve seg med: «Noen ganger er vi redd for at andre skal si nei når vi spør om å være med». Et nikk fra barnet at hen forstår er en viktig bekreftelse. Den voksne har vist barnet at væremåten er meningsfull og forståelig. Det kan være et utgangspunkt for senere å ta tak i en voksen.

Det at en er redd for å bli avvist betyr jo ikke at en blir avvist, men det hjelper ikke så mye på tanken om det. Derimot vil det å få være med, gjerne med bistand av en voksen, gjør at en tar med seg en litt annen erfaring.

Nå kan det jo være at barnet har en annen grunn til ikke å gå bort til de andre. Kanskje hen venter på noen: "Og da er det jo heller ikke noe rart at man ikke går bort til de andre! Men si fra da, om du vil at jeg skal bli med dere bort etterpå.".

Når foreldre bekrefter barns følelser hos litt eldre barn så vil det kunne se slik ut:

"Ikke noe rart at du er så nervøs for det som skal skje i morgen. Du vet jo ikke hva de kommer til å spørre om". Ofte er det slik at det foreslås en tanke som rettferdiggjør følelsen. Da har man et utgangspunkt. Noen ganger vil den andre bekrefte at det er slik hen tenker, andre ganger vil hen selv komme med det, for eksempel: "De andre er så mye flinkere enn meg. Jeg kommer til å stotre og rødme og si dumme ting". Da har man et utgangspunkt for å spørre etter / mobilisere de andre tankene, de mer hjelpsomme.

Nedenfor er det foreslått noen spørsmål en kan stille i slike situasjoner. En trenger ikke å stille alle spørsmålene, og det er heller ikke alltid slik at alle spørsmålene alltid er like relevante:

• Har du opplevd at det du tenkte om hvor dårlig det kom til å gå før du skulle noe ikke ble slik i virkeligheten?
• Finnes det noen andre måter å se det på?
• Kan du gjøre noe selv for at det kan bli annerledes?
• Er det noe jeg kan gjøre?
• Er det noen andre som kan hjelpe deg?

I tillegg vil alle barn, uansett alder, ha godt av å få høre hva de er gode på og bli påminnet tidligere suksesser. Og det gjelder vel for voksne også?

Til ettertanke

• Kan du huske en gang du tenkte du fikk til noe på en god måte?
• Fortalte du det til andre?
• Hva er viktig for at du skal tenke godt om deg selv?
• Kan du bruke noe av dette i forhold til ditt barn?